Et kjærkomment avbrekk i hverdagen!
Publisert: 20/05/2019
blog_post
En barnehagehverdag kan være krevende for de små håpefulle barna våre. Det er mye som skjer og det er mange inntrykk i løpet av en dag. Vi vet jo at basale behov må være dekket før vi kan få til så mye annet, og hvile blir da essensielt i løpet av en travel hverdag.
Tekst: Pedagog Linda Sæther og Anne-Sofie Ulstein Holand i Læringsverkstedet DoReMi Halden barnehage
Da er det godt å ha en hvilestund midt på dagen. Hvilestunden er også en fin måte for barna å få dekket behovet for nærhet, noe det ofte blir mindre tid til resten av dagen. Å ha en god varm hånd på ryggen, bli strøket på armen eller få sovne i et fang er et kjærkomment avbrekk i hverdagen.
Det er viktig å skape en god struktur og at forventningene til hvilestunden er forutsigbar og trygg. Vi starter med å samle barna på plassen sin i gangen etter lunsj. Mens en voksen rydder bort lunsjen, forbereder vi barna på hvilestund. Vi passer på at de som trenger det får gått på do og at vi roer oss ned med rolige stemmer og kropper før vi legger oss.
Vi demper belysningen og bruker beroligende musikk som har lite uro i seg. F.eks harpe eller piano som er laget til søvn. (Finnes mye bra på Spotify.)
Gjennom rolig og behagelig musikk lærer barna å slippe taket, slappe av i kropp og sinn samt holde fokus på én ting om gangen.
Vi legger ut små madrasser og tepper før alle barna går rolig og finner sin faste hvileplass. Denne plassen er plassert slik at hvert enkelt barn finner mest mulig ro. Noen barn trenger å skjermes for mye synsinntrykk, og noen barn trenger kroppskontakt og er da plassert i nærheten av en trygg voksen. Andre finner roen sammen med en bestevenn. Hvilestunden varer ca 30 min hver dag.
En teknikk som man kan bruke i hverdagen, er «kropp- scanning». Den voksne snakker seg gjennom kroppen sammen med barna samtidig som man har fokus på pusten.
Stemmebruken hos den voksne er av stor betydning. Man bør prøve å holde stemmen myk, varm, rolig og betryggende hele tiden mens man snakker. Det tar litt tid å finne balansen mellom hvor mye man skal snakke og hvor mye man skal fokusere på pusten.
Start med å la barna legge seg ned, helst på ryggen, og gjerne med en genser/pledd over bryst og mage. Men det viktigste er at de klarer å ligge noenlunde rolig og ha øynene lukket.
Så gjelder det å få dem til å puste rolig inn og ut igjennom nesa. Nesa er puste-ankeret og får oss til å puste helt ned i mageregionen. For mange er dette vanskelig, men man kan f.eks. legge hendene på
navlen og kjenne etter om magen går opp og ned ved inn- og utpust. Alt har en progresjon. Ting tar tid å innarbeide.
Start med å puste ned i tærne og la tærne slippe taket på utpust. Slappe av. Høres rart ut for det er jo fysisk umulig, men likevel en viktig tankerekke. Man skal kjenne etter med pusten hvor tærne er, og at de slapper av og blir tunge. Så fortsetter man samme prosedyre med leggene, knærne, lårene (alt det er to av kan man ta begge eller dele opp i høyre og venstre) rompa, hoftene, magen, brystet, fingrene, armene, haka, nesa, ører, øyne, panna og tilslutt håret/hodebunnen. Hele tiden minner man dem på å ligge rolig og kjenne etter hvor kroppsdelen er samtidig som de puster rolig inn og ut. Det at den voksne tar forsiktig på den aktuelle kroppsdelen til barnet, gjør at barnet lettere slapper av. Den voksne må være tilstede sammen med barna. Har man scannet hele kroppen, er det bare å ligge og kose seg.
Dette er et eksempel på en hvilestund. Barna får koblet av og nullstilt seg.
