Skrevet 23. jan. 2020 av Kari Kragset

«Vi har hjerte for deg!»

I vår barnehage, Læringsverkstedet Folkeparken, hadde vi laget kort med dikt som vi delte ut på ulike steder. Storbarnsbasene hadde fordelt nærmiljøet mellom seg, og hver base gikk til det stedet de hadde fått utdelt.

For at dere skal forstå historien, må dere først lese diktet som vi delte ut til folk. Diktet heter “Du er verdifull” og lyder som følger:

Du er verdifull.
Du er gull
Husk lille venn
Du er viktig
Du betyr noe
Du har gode sider
Du er elsket
Du er god

Ikke hør på andre
Som sier alt det vonde om deg
Alle løgnene som prøver å knuse deg
De er ikke sanne

Kjærligheten kommer
Husk at den beste medisin mot et knust hjerte er å gi til noen som trenger det.

Dette kortet tok min base med seg til vår nærskole, og vi sto klar i porten da barna var ferdig på skolen.

Barna delte ut kortene, og vi så mange barn som ble glade. Våre små fikk klemmer og fine ord, men mest av alt var det en reaksjon som berørte meg.

Det kom en stor gjeng ut av porten på likt, og barna våre var ivrig fremme for å gi kort. Jeg så fort at der kom gutten som hadde et strevsomt liv, og jeg hadde hørt at han skapte problemer.

Barna som delte ut kortene visste ingenting om dette, de smilte og rakte frem et kort til ham. Gutten som fikk kortet, tittet på det og snudde det rundt og begynte å lese.

Han gikk sakte vekk fra gruppen med barn mens han leste ordene i diktet. Så tittet han opp og så bort på barna som sto og delte ut flere kort. Jeg kunne se på kroppsspråket hans at han ble usikker. Så gikk han rolig tilbake til barna, satte seg ned på huk og ga dem «high five». Han sa ingenting, men jeg så at noe var annerledes i ansiktet hans.

Han gikk litt for seg selv og øynene fant diktet som han leste om igjen. Han så på oss voksne og barna som fortsatt delte ut kort. Han ble værende i nærheten, mens de andre elevene tok kortene sine og begynte på veien hjem. Denne gutten ble bare stående, han tittet flere ganger på kortet og bort på oss. Jeg kunne se på hele gutten at dette var noe som gjorde et spesielt inntrykk. Jeg tenkte at han kanskje ikke hadde hørt disse ordene før? At han er verdifull, at han betyr noe, at han er viktig. At han er elsket.

Barnegruppen gikk tom for kort, og vi begynte å gå nedover mot barnehagen igjen. Denne gutten på 10 år begynte også å gå hjemover, hele tiden med blikket på kortet som han hadde fått av en 4-åring.

Blogginnlegg:
Marit Henny Ringstad
Pedagogisk leder i Læringsverkstedet Folkeparken idrettsbarnehage