En mamma kom til barnehagen med sin lille gutt, Ole. Siden Ole ble født for 1 ½ år siden, hadde han og mamma tilbrakt mesteparten av sin tid sammen. Ikke rart at mamma var betenkt. «Skulle hun våge å forlate Ole her hos disse vilt fremmede menneskene?»

Mammaen til Ole syntes dette var vanskelig. I barnehagen ble hun møtt av Ada, pedagogisk leder på Oles avdeling. Hun fortalte at hun skulle være Oles primærkontakt. Sammen la de en plan for hvordan de skulle skape trygghet for Ole i barnehagen. Mamma skulle være der hele den første dagen og hvis alt gikk greit, kunne hun gå litt vekk fra Ole, kanskje en halvtimes tid, allerede på dag to. Dag to kom og mamma syntes det var altfor tidlig å gå fra ham, så hun ble værende på avdelingen. «Vi kan prøve i morgen!» sa Ada, og mammaen til Ole var enig. Men dagen etter var mamma mer usikker og valgte å bli på avdelingen.

Etter en uke hadde mammaen til Ole fortsatt ikke funnet det trygt å forlate ham. Så var det helg og mandagen var i hvert fall ikke helt trygg, for da hadde de jo hatt fri i to dager. «Nei, det fikk vente!»

Tirsdag ettermiddag, i Oles andre barnehageuke, sa Ada; «Nå gjør vi det sånn at i morgen når dere kjører til barnehagen, så snakker du litt med Ole om at i dag skal han være i barnehagen sammen med meg og alle de andre barna og voksne på avdelingen, mens du skal gå en liten tur. Så går Ole og jeg til vinduet og vinker til deg. Jeg kan ringe deg utpå dagen å fortelle deg hvordan det går».

Onsdag morgen kommer Ole og mammaen. «I dag skal mamma gå, Ole, du skal være her sammen med oss og mamma kommer og henter deg igjen!» Ole ser på Ada, som gir tydelig tegn til mamma at; «Nå må du nesten gå!» Mammaen til Ole viser med hele seg at hun føler utrygghet. Hun sier med gråtkvalt stemme; «Mamma kommer og henter deg snart!»

Oles lepper vibrerer, der han sitter på armen til Ada. Men han gråter ikke. Ada sier med trygghet i stemmen; «Nå går mamma en liten tur og så kommer hun tilbake og henter deg!» Ole ser på Ada og nikker. I det samme kjenner Ada lukten fra Oles bleie. Det er mange kritiske perioder i en småbarnsavdeling på denne tiden av året, og bleieskift er definitivt en av dem. Ada tar yndlingsleken til Ole med på badet. Hun peker på bildene på veggen. Snakker om vov-vov-en på bildet, pusekatten og nøff-nøff-grisen mens hun skifter Oles bleie og vasker forsiktig. Puh, gutten er ren uten så mye som et hyl. Ada setter ham opp for å trekke opp up-and-go-bleien. Da ser Ole dypt inn i øynene hennes og hun tenker: «Hva nå– kommer det et vræl?» Ole ser enda dypere inn i øynene til Ada. Så smiler han forsiktig, lener seg fram og planter et realt, vått kyss midt på kinnet hennes!

Da mammaen kommer til barnehagen, sitter Ole sammen med 9 andre små barn og spiser lunsj. Ole har sovet i vognen sin og nå koser han seg med en osteskive.

Ada forteller om hva som skjedde da mamma gikk og om kysset på kinnet.

Mammas reaksjon er; «Å, kysset han deg? Å, da er han trygg, for han pleier ikke å kysse folk han ikke kjenner!»

Tilliten var opprettet – ikke bare mellom Ole og Ada, men like viktig; Mellom mammaen til Ole og de ansatte i barnehagen!

LES OGSÅ: