Skrevet 17. sep. 2021 av Kari Kragset

Traumebasert omsorg i barnehagen

Skal man følge statistikken vil det alltid være ett eller flere barn i en barnegruppe som er utsatt for traume. Ofte betegner man disse som sårbare barn, og det er viktig at alle i personalgruppen i barnehagen har kunnskap om hjernen, tilknytning og barns utvikling.

Dette er en forutsetning for å kunne forstå ulike uttrykk og atferd som barnet viser, noe som igjen kan skrive seg fra en bakgrunn med negative erfaringer barnet har.

Blogginnlegg:
Ingrid Iversen
Styrer i Læringsverkstedet Granåslia barnehage

Barn som gjennom sin utvikling er utsatt for gjentatte krenkelser, kan ofte være i «alarmberedskap» hele tiden. Det er vanskelig for barnehjernen å sette sammen inntrykk og forstå at faren er over. De kan bli overaktive og opplever en kroppslig uro, rastløshet, har impulsive reaksjoner, er hyperaktive og aggressive. Andre barn kan bli passive, likegyldige og følelsesmessig lite til stede.

Hvis barnet går i en konstant alarmberedskap, kan de oppleve noe som trigger dem i løpet av dagen og som gjør at de handler helt annerledes enn et annet barn på avdelingen vil gjøre. Eksempel på dette kan være at barnet får flashback av en berøring, skygge, lyd eller en lukt som igjen kan utløse en spontan reaksjon fra barnet. Da er det viktig at man som voksen møter barnet på en måte som viser at man er der for barnet.

Bli nysgjerrig på hva som er årsaken til at barnet opptrer slik det gjør. Man kan for eksempel som voksen sette ord på det man ser, da tar du voksenansvar: Eks; Barna må få lov til å bli kjent med alle følelsene sine, og vi som voksne må anerkjenne at alle følelser er lov. Eks; «Nå ser jeg at dette ble vanskelig for deg.» «Nå ser jeg at du er sint. Det er greit.» «Jeg ser at du er lei deg. Det er ok å gråte.» Det er grunnleggende at du gir trøst og viser forståelse slik at barnet opplever deg som en trygg voksen som det kan stole på.

Det er barna som er ekspertene på sitt eget liv, og da er det viktig at vi som voksne tar barna på alvor!

Enkelte voksne kan nok kjenne på en usikkerhet om barnet lyver og om de kan stole på det barnet sier. Da må man huske på at det er ikke personalet i barnehagen sin oppgave å finne ut om det barnet sier er sant, men det er personalet sin oppgave å lytte og følge opp det barnet har fortalt samt være barnet sin talsperson hvis man må melde videre.

«Barn lyver seg sjelden inn i vanskeligheter, barn prøver å lyve seg ut av dem. For at barn skal være i stand til å lyve, må de ha en erfaring eller kunnskap om det de lyver om. Barn kan lyve, men vi må observere måten barnet formidler opplysninger på, hva de sier, og hvordan de sier det. Når barn lyver, lyver de om noe som er kjent for dem» (Margrethe Wiede Aasland, «Si det til noen», 2014.)

For at vi som voksne i barnehagen skal greie å hjelpe disse barna, er det viktig at vi er tilstedeværende voksne og ikke minst snakker med barna. Og husk på ansvaret som vi barnehageansatte har om å gi barna kunnskap også om ulike tema som blant annet omhandler vold, overgrep, rus og psykisk helse. Det vil gjøre det lettere for barna å sette ord på det de opplever, og at barna forstår at de kan fortelle til en trygg voksen om hendelser som kan være vonde erfaringer som de har med seg i bagasjen sin.

Grunntanken bak traumebevisst omsorg er at man hjelper barna best i trygge omgivelser der barnet er sammen med et menneske de har en relasjon til. Vi har altså en enorm mulighet til å hjelpe barna vi omgås med hver dag. Snakk med de man er urolig for. Det er barna som er ekspertene på sitt eget liv, og da er det viktig at vi som voksne tar barna på alvor!

FLERE BLOGGINNLEGG: