Et velkjent «fenomen» om man kan kalle det for det. Jeg kjenner på et hjertesukk når man bruker dette begrepet som forklaring på et barns oppførsel, sinnstilstand eller væremåte. Nesten som en unnskyldning, på barnas vegne, for deres «dårlige oppførsel.» Men når vi bruker dette begrepet, sier det egentlig mer om vår holdning og forståelse av barn.

Blogginnlegg:
Anna Louise Darlington
Styrer i Læringsverkstedet Fana Gårds- og friluftsbarnehage

Begrepene «trass og trassalder» er forankret i en holdning om at «kids do well if they want to» -Dr.Shanker. Barnet gjør det bra om det vil. I de senere år har man heldigvis byttet ut disse begrepene med selvstendighetsalderen eller selvstendighetsfasen. Noe som er et mye bedre og beskrivende ord for hva som foregår i et lite barns kropp i denne perioden av livet. Det ligger også en helt annen holdning og et annet barnesyn bak begrepet «selvstendighetsalderen». Selvstendighetsalderen legger fokuset mer på utviklingen som skjer i denne perioden, og hvordan dette oppleves for barnet. Her tas fokuset bort fra at det nødvendigvis skal ha noe med barnets intensjoner utad å gjøre. Hvorfor er det så nøye da? Om vi kaller det for det ene eller det andre? En mener jo det samme likevel, eller?

Dr. Stuart Shanker, professor i psykologi og filosofi, anerkjent forsker, foreleser og forfatter, poengterte noe som har sittet godt i meg siden første gang jeg hørte det. «See a child differently, and you’ll see a different child.” Se barnet på en annerledes måte og du vil se et annet barn. Dette kan egentlig overføres til det meste vi treffer på som utfordrer oss i livet.

Selvstendighetsalderen handler altså om utvikling, og at «kids do well if they can» - Dr.Shanker. Barn gjør det godt om de kan. Hvis de ikke klarer å gjøre det bra eller oppføre seg på ønsket vis, så er det en årsak til det, uavhengig om du eller jeg kan se hva den årsaken er. For det handler ikke om vår opplevelse, det handler om barnets opplevelse. I disse periodene i livet møter barnet på større fysiske, psykiske og emosjonelle utfordringer enn de er kapable til å mestre. Dette legger grunnlaget for god utvikling, men det fører også med seg mye frustrasjon for barnet.

Selvstendighetsalderen beskrives ofte som et «forventningskræsj». Det er nettopp det som skjer.

Barnet utvikler seg, blir mer selvstendig og ønsker å klare ting selv. De vil også gjerne gjøre ting som de ikke har forutsetninger for å klare, eller ting som ikke passer å øve seg på akkurat «her og nå».

Helt fra barnet er født observerer de andre rundt seg og ønsker å mestre og gjøre det samme som de rundt seg gjør. Har du noen gang lurt på hvorfor bilnøkler, kaffekopper, mobiltelefoner, lydanlegg, kjøkkenredskaper eller annet nesten er mer interessant enn alle de flotte lekene de har tilgjengelig? Jo, blant annet fordi du bruker dem, og barnet vil gjøre det de observerer at du gjør.

I møte med den første delen av selvstendighetsalderen er også hjernens utvikling i høygir. De husker mer og lengre, de ser sammenhenger i det som skjer rundt seg, gjenkjenner det de selv kan påvirke utfallet av med sine ord, følelser og handlinger. Så går barnet inn i situasjoner med en forventning om hvordan ting skal utspille seg. Likevel er de enda ikke der i sin utvikling at de begriper eller er forberedt på hvordan situasjoner kan utspille seg på ulike måter. De er heller ikke i stand til å forstå eller kjenne på egne følelser slik at de kan mestre å regulere disse på egenhånd.

Det er det som skjer når en 3- åring, tilsynelatende uten grunn, plutselig eksploderer i en salig blanding av sorg, raseri og frustrasjon. Deres forespeilte virkelighet har gått i knas, rett foran øynene på dem. De aner ikke hvordan de nå skal takle denne motgangen som har satt i gang en voldsom indre prosess med utfordrende og altoppslukende følelser og tanker. Det er vanskelig når barna da ikke aner hvordan de skal forholde seg til dette og hvordan regulere slike følelser.

«Barnet utforsker og vil gjøre alt selv for å bli selvstendig og selvhjulpen. Det er barnets måte å forberede seg til å bli voksen på. Ingen trenger å øve seg på det man allerede kan, så barnet konsentrerer seg logisk nok om ting som er litt for vanskelige og som dermed ender med søl eller med gjentatt frustrasjon over å ikke få det til.» Gerhardsen, Elisabeth. 2019.

Selvstendighetsalderen kan være svært utfordrende, både for barnet som gjennomgår den og for omsorgspersonene rundt barnet. Likevel er det i denne alder og utvikling at man står i en unik posisjon som voksen og omsorgsperson til å få være med barnet på sin første store reise i å "finne seg selv" og utvikle seg til å bli en egen liten person.

Å kunne være der som en trygg ramme og base for barnet, når alt ellers blir snudd litt på hodet i ens egen eksistens, bygger også sterke bånd i relasjonen mellom barn og voksne. Med andre ord er dette absolutt en veldig verdifull tid.

Når selvstendighetsalderen starter er ulikt fra barn til barn. Vanligvis starter den i 1-2 års alderen og får fullt utspring i 2-4 års alderen. Likevel varer den mye lenger enn dette og noen perioder er mer utfordrende enn andre. Det som skjer i selvstendighetsalderen, er en massiv og hurtig fysisk og psykisk utvikling. Hjernen skaper flere tusen nye neuroforbindelser hver eneste dag i denne fasen av livet. Hver dag tar man inn stimuli/inntrykk og prosesserer det med et nyopplåst perspektiv, som om deler av den opplevde virkeligheten har forandret seg over natten. Høres slitsomt ut, ikke sant? Det er nettopp det det er.

Hele 23 år tar det gjennomsnittlig før hjernen til et menneske er ferdig utviklet. Det siste vi lærer er selvinnsikt eller det å se seg selv utenfra. Etter dette skal vi resten av livet lære mye på bakgrunn av ren erfaring og refleksjon. Nå prøver jeg ikke å fortelle deg at utfordringer du har nå med barnet ditt skal vare helt til barnet er 23 år gammelt, så slapp av! Det går over før den tid, forhåpentligvis.

Det vi som rollemodeller og omsorgspersoner kan gjøre, er å være der for og sammen med barna. Anerkjenne at dette er vanskelig, hjelpe dem å sette ord på det som skjer og gjenkjenne følelsene som settes i gang. Når de er klare for det, hjelpe dem med å finne det neste steget. Av og til er det ingenting som funker. Prøv igjen neste gang, snakk med barnet om situasjonen når de har fått litt avstand til den. Vær nysgjerrig og spør barnet hvordan de opplevde situasjonen og hva det var som gjorde at det ble vanskelig eller dumt. De har som oftest et svar, noen ganger vet de ikke.

For oss voksne kan disse svarene, eller grunnene til at det ble som det ble, virke helt søkt og totalt ulogisk, men for barnet er logikken sett ut ifra det barnet har forutsetninger til å forstå av sammenhenger. De gjør så godt de kan, og når de møter seg selv eller en «avskrudd» voksen i døren, trenger de at du ser dem og støtter dem. Så kan vi prøve igjen og igjen og igjen helt til neste gang når barnet får det til.

Det er nettopp dette som skaper gode relasjoner og som hjelper barnet med å kunne utvikle god selvtillit, ha et godt selvbilde og en god selvfølelse.

FLERE BLOGGINNLEGG: