Skrevet 4. jun. 2021 av Kari Kragset

Leken fødes på stellebordet

Det nærmer seg sommerferie og mange foreldre er spente på hvordan det blir når 1-åringen skal begynne i barnehagen til høsten. Ofte henvender foreldre seg til barnehagen og lurer på hvordan de kan forberede barnet sitt til barnehagestart på best mulig måte. Svaret på dette er: skap gode samspill, og lek med barnet ditt hver eneste dag!

Blogginnlegg:
Ina T. Eian, Leder for Kvalitet
Kari Pape, Fagutvikler

Leken har en fremtredende plass i barnehagen og er barns grunnleggende læringsform. Gjennom leken utvikler barna språk, sosiale ferdigheter, empati og selvfølelse. Lek gir gode opplevelser og er viktig for glede og trivsel. Lek er sannsynligvis en av de viktigste kildene til lykke i barndommen og leken har mange likhetstrekk med den positive flyt-tilstanden. Flyt = passende utfordringer + passe anstrengelse + mestring. Den er derfor preget av høy konsentrasjon og dypt engasjement. Når barn er i flytsonen, opplever de læring og mestring. Det å føle glede og flyt er viktig for hjernens utvikling.

Leken fødes i samspillet mellom foreldre og barn allerede fra det øye­blikket barnet kommer til verden. Dette synet deles bl.a. av den kjente lekeforskeren Birgitta Knutsdotter Olofsson (1998). I artikkelen «Leken fødes på stellebordet» skriver Olofsson (ibid., s. 8-14):

Maria er ti måneder, og hun kan ennå ikke gå. Når hun kryper rundt på gulvet, finner hun en skje. Hun kryper fram til meg, støtter seg mot kneet mitt, rekker skjeen mot kneet mitt og smatter slik at jeg skal forstå at hun liksom mater meg. Hun nikker til meg med en viktig mine for å markere at dette er lek.

Olofsson understreker hvordan vi gjennom et lekende samspill fra første stund trener barnet i å forstå lek­signalet ved at vi for eksempel sier: «Nå spiser jeg deg opp», og så med et smil rundt munnen og lekende øyne forteller barnet at vi bare tuller. Etter hvert som barnet blir eldre, utvider vi repertoaret.

Anders er ett år gammel. Det morsomste han vet er når vi bader og jeg pakker ham inn i håndkleet. Så bærer jeg ham rundt og sier med mørk stemme: «Jeg skal levere en pakke!» Så svarer jeg overrasket med min egen stemme: «Pakke – til meg?» Jeg tar i pakken – småklemmer rundt omkring mens Anders klukker inne i «pakken». Jeg kommer med en rekke kommentarer: «Neimen, hva stikker ut her da? Det likner på tær, jeg tror jeg må smake litt på dem!» (Jeg stikker tærne inn i munnen og smaker.) Dette etterfølges av en hysterisk latter. Ofte er storebror med på leken. Da foregår det en dialog mellom ham og meg.

Denne leken blir Anders aldri lei av – selv etter at han har blitt stor gutt (4–5 år), hender det ganske ofte at han legger seg på håndkleet og ber om å bli pakket inn.

Olofsson sier at barn som får en lekende start sammen med sine foreldre, andre voksne eller eldre barn rundt seg, får tilgang til en fortrollet verden der alt kan skje (op.cit., side 9). Hun hevder videre at hvert barn er født med en evne til å leke, på samme måte som det er født med en evne til å snakke. Samtidig understreker hun betydningen av at den voksne må lære barnet å forstå leksignalet. Den voksne må lære barnet forskjellen på «på liksom» og «på ordentlig». Når vi opplever barn som fungerer dårlig i lek, er det viktig å se på samspillet mellom barn og foreldre. Er det et samspill preget av humor og glede, eller et samspill preget av alvor og formaninger. Er det et samspill preget av trygghet og harmoni, eller er det et samspill preget av utrygghet og usikkerhet?

Samtidig ser vi klart hvilken funksjon barna har som modeller for hverandre i lek, hvordan f.eks. de største av de små går foran og viser vei for de minste:

Tvillingene Lorens og Ola (2 ½ år) er liksom de store gutta på avdelingen. I dag har de funnet fram hver sin skål i dukkekroken. De putter klosser oppi skålene og for­teller at de har kjærlighet og kake. Da følger Marlene (1 ½ år) etter og gjør det samme. Hun liksomsleiker på en trekloss og smatter.

Det er lett å støtte Olofssons synspunkter og vi kan legge til nødven­digheten av at voksne er lekende, og at de lar seg «rive med» (Bae, 1993, 2017).

På småbarnsavdelingen i barnehagen ser vi ofte dette lekende samspillet mellom barna. Dette er en viktig del av toddlerkulturen[1] (Løkken, 2000a, 2004).

Hver dag når alle de andre barna har gått ut, er Inga og Jarle igjen på avdelingen med en voksen. Hver dag går Jarle og henter en ball. Han ser på Inga og som voksen leser jeg «kom la oss leke» i Jarles øyne. Han triller ballen bortover mot Inga. Inga vralter mot ballen på ekte toddlervis. Hun henter ballen, ser på Jarle og sender den av gårde. De ser på hverandre og smiler. De gjentar dette om og om igjen.

I dag går de aller fleste barn i barnehagen fra de fyller et år. Dette gir barnehagen en unik mulighet til å følge opp barna med tanke på lekeevne. Gjennom voksnes lekende tilnærming til barn oppøves barnets fintfølelse i forhold til å forstå lekens signaler. Det kan være mange og sammensatte årsaker til barns ulikheter i måten å forholde seg på til lek. Uansett: Det er viktig at barn får rikelig anledning til å utvikle sin lekeevne allerede i småbarnsavdelingen og at dette følges opp av de voksne som utvider barns repertoar etter hvert som barna blir eldre.

Som forelder kan du, gjennom godt samspill og daglig «på liksom-lek» med barnet ditt, gi barnet grunnleggende ferdigheter i lekekompetanse. Dette vil være en god forberedelse til barnehagestart.

[1][1] Toddlerkulturen er den kulturen som bygges over tid i den daglige sosiale omgangen mellom ett og to år gamle barn i barnehagen. Begrepet toddler er engelsk og betyr «den som stabber og går» (Løkken, 2004, baksidetekst)