Skrevet 25. aug. 2021 av Kari Pape

Betydningsfulle for fellesskapet

Å være en aktiv voksen i lek handler blant annet om å være tilstede med alle sanser og hele seg på en måte som bidrar til at alle barn opplever at de er betydningsfulle for fellesskapet.

Har du noen gang tenkt over hvordan det er å være det barnet som alltid får høre «du ødelegger leken!» Har du noen gang tenkt på signaleffekten av å ta enkeltbarn med inn på et eget rom?

Å gå i barnehage byr på både gleder og sorger – som livet ellers. Det å være en del av en større gruppe, gir mange muligheter samtidig som det av og til kan oppleves veldig frustrerende. Ekstra utfordrende blir det når det oppstår interessekonflikter mellom barna. Som i fortellingen under, der enkelte barn prøver å bygge tårn, mens andre barn, med mye uro i kroppen raser tårnet ned igjen.

Da er det viktig å tenke over – finnes det en mulighet her for å skape situasjoner der alle barna føler seg ivaretatt?

Bygget du det ned, du?

På besøk i en barnehage setter jeg meg i et hjørne der det finnes mye lekeutstyr og gjør meg tilgjengelig for barna. Jeg legger merke til en voksen og et barn, Adrian 5 år, som sitter på en madrass på gulvet og leser i en bok. Etter tre minutter kommer det første barnet bort til meg, det er Snorre 4 år. Han spør om vi kan bygge litt med klossene, og jeg svarer at det vil jeg gjerne. Vi bygger et ganske høyt tårn og skal til å legge på en kloss til da gutten som har lest bok, Adrian, kommer mot oss. Han tar hånden sin og dasker til klossene så de farer inn i veggen med et smell.

Dette er en ganske vanlig situasjon i denne barnehagen – Adrian er diagnostisert med ADHD, og han oppleves ofte ganske brysom, både av voksne og barn. Når han «ødelegger» lek er ofte utfallet at han blir med støtteassistenten ut på et eget rom, der de sitter og holder på med noe for seg selv! Han kan tross alt ikke få lov til å ødelegge for andre barn. Samtidig er dette veldig uheldig, siden Adrian trenger å leke med andre barn, og han har også behov for å føle seg betydningsfull.

Den voksne som leste for han kommer mot oss med et alvorlig uttrykk i ansiktet, og jeg tenker at jeg må forte meg å si noe før hun rekker å ta han med seg: «Hei, valgte du å bygge tårnet vårt ned igjen, du da?»sier jeg. «Ja,» svarer Adrian med et stort smil. «Ja, det går fint,» sier jeg, «men du blir nesten nødt til å hjelpe oss å bygge det opp igjen, ikke sant!» Jeg ser på Snorre som jeg bygger med, og han nikker. Nå setter Adrian seg ned og bygger sammen med oss. Etter noen minutter gjentar han nedbyggingen, og jeg sier. «Oi, du bygget det ned igjen, du!» «Ja!» Nå ler han godt. Da ser jeg at Snorre, som startet byggingen sammen med meg, ikke ser like glad ut. «Jeg vil ikke at du skal gjøre det», sier han. «Nei, da er det ikke helt greit,» sier jeg, «men kanskje det går an å lage en regel?» Da kommer det fra Snorre: «Jeg veit det! Når vi har bygget det opp, så kan jeg telle til tre, og så kan du bygge det ned!»

Forslaget faller i god jord, og de to guttene innleder nå en ny lek som varer i nesten en halv time. Det er utrolig fascinerende å se det samspillet som nå utspiller seg mellom Snorre og Adrian. Snorre bygger og når han ser at Adrian har problemer med å vente – forter han seg og sier; 1,2,3. Adrian klasker til klossene som farer i veggen og begge guttene ler høyt. Sammen løper de og samler opp klosser før de starter på nytt og på nytt!

Etter denne lille episoden sa støtteassistenten: «Det var magisk – jeg har fulgt Adrian i over ett år, og har aldri sett han i positivt sosialt samspill over så lang tid før!» Da vi senere reflekterte rundt det som skjedde, sa hun at hun hadde kommet til en erkjennelse: «I stedet for å hjelpe han inn i fellesskapet har jeg tatt han med ut! Det skal jeg slutte med!»

Litt støtte fra en aktiv voksen kan ofte være nok!

Snakk sammen om:

Hvilke muligheter har vi i vår barnehage for å skape et inkluderende fellesskap der alle barn opplever å være betydningsfulle for andre hver dag?

FLERE BLOGGINNLEGG: